Risiko og sårbarhetsanalyse for Agder

En grunnleggende forutsetning for å ivareta befolkningens sikkerhet og trygghet er ivaretakelse av styringsevne og suverenitet. Norge er et trygt og sikkert samfunn å leve i. Samtidig må vi ta inn over oss at det sikkerhetspolitiske bildet har endret seg. Forsvaret og vår forsvarspolitiske allianse NATO støtter seg på bistand og tjenester fra det sivile samfunnet.

ROS Agder ønsker å rette oppmerksomhet mot Statsforvalterens og kommunenes rolle i ivaretakelse av styringsevne og suverenitet. Fylket må ha evne til å opprettholde normale styringsaktiviteter og til å møte ekstraordinære situasjoner med de ressurser som trengs.

I Norge er tillit en grunnleggende forutsetning for styringsevne og suverenitet. Forutsetningen for vår styringsform er basert på tillit til de som er delegert makt til å bestemme, også på kommunalt nivå.

Vi har i denne utgaven av ROS Agder valgt å fokusere på noen utvalgte sårbare grupper i samfunnet, nemlig de som lever i digitalt utenforskap, religiøse og etniske minoriteter samt barn og unge. Videre har vi fokusert på temaet radikalisering.

Begrepet «sammensatte trusler» benyttes for å omtale fremmede staters kombinerte, militære og ikke-militære virkemiddelbruk som rammer norsk sikkerhet direkte eller indirekte.

Regjeringen definerer sammensatte trusler som «en betegnelse på strategier for konkurranse og konfrontasjon under terskelen for direkte væpnet konflikt som kan kombinere diplomatiske, informasjonsmessige, militære, økonomiske og finansielle, etterretningsmessige og juridiske virkemidler for å nå strategiske målsettinger».

Dette utfordrer den tradisjonelle lineære måten å identifisere trusler og planlegge for god beredskap på. Sammensatte trusler stiller store krav til et tverrsektorielt helhetlig situasjonsbilde, hvor ulike hendelser blir sett i en sammenheng. Kommuner, eiere av kritisk infrastruktur og publikum må være årvåkne. Innenfor sitt ansvarsområde må man kjenne til normalsituasjonen slik at man tidlig kan varsle om endringer.

Krigen i Ukraina har endret den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa dramatisk. En annen årsak til endring er at den regelbaserte verdensorden i økende grad utfordres av land med andre verdisett. Det er ventet at økt rivalisering mellom verdens stormakter vil prege utviklingen i årene fremover.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen påvirkes også av samfunns- og teknologiutviklingen. Samfunnets økte digitalisering gir statlige og ikke-statlige aktører nye verktøy og arenaer til å forfølge sine strategiske interesser. Forsvarskommisjonens rapport gir en grundig innføring i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i og hvordan den har utviklet seg siden 1814.

Totalforsvaret handler om at samfunnets samlede ressurser om nødvendig skal kunne benyttes i hele krisespekteret, fra store hendelser i fred via sikkerhetspolitisk krise og til væpnet konflikt. Det omfatter både Forsvarets støtte til det sivile samfunn ved kriser som rammer samfunnssikkerheten, og det sivile samfunnets støtte til Forsvaret. Totalforsvarskonseptet har blitt tilpasset skiftende samfunnsutfordringer, og har vist seg å være et fleksibelt instrument for god utnyttelse av samfunnets samlede ressurser. Det betyr at både sivile og militære ressurser kan nyttes til å løse eksisterende og nye utfordringer.

I Norge er vi avhengig av at kritiske samfunnsfunksjoner opprettholdes selv om kriser inntreffer. Befolkningen har høy grad av tillit til at kritiske funksjoner som strøm, vann og telekommunikasjon opprettholdes, selv om det er åpenbart at slike funksjoner også kan rammes under en krise. Selv om Norge er et av verdens tryggeste land å bo i, betyr ikke det at uønskede hendelser ikke kan inntreffe.

Sammenlignet med landsgjennomsnittet har Agder flere med vedvarende lavinntekt, større andel barn av enslige forsørgere, større andel mottakere av uførepensjon, lavere levealder for kvinner og menn samt flere med psykiske plager og lidelser. 

Andelen av befolkningen som lever med vedvarende lavinntekt har blitt større over tid, og har særlig økt blant barnefamilier med små barn og enslige forsørgere. Lavinntektsfamilier har generelt dårligere fysisk og psykisk helse, dårligere boforhold og svakere skoleresultat. Oppvekst i lavinntektsfamilier har konsekvenser for levekår, arbeidsdeltagelse og helse. Dårlige levekår kan igjen gi redusert motstandskraft ved langvarige kriser, det er for eksempel vist at økonomisk ulikhet kan ha negativ innvirkning på både mellommenneskelig tillit og tilliten til myndighetene1. 

På Agder vil det i årene fremover også være utfordringer knyttet til tilgang på kompetanse og arbeidskraft på en rekke områder, særlig innenfor næringer knyttet til det «grønne skiftet» og innen helse- og omsorgssektoren. For å imøtekomme denne utfordringen må samfunnet lykkes bedre med å inkludere flere av dem som i dag står utenfor utdanningsløp og arbeid. Andelen kvinner i deltid er svært høy, og det er utfordrende for personer med nedsatt funksjonsevne og personer med innvandrerbakgrunn å få jobb. 

Noen områder har hatt en negativ utvikling hvor opphopinger av ulike levekårsutfordringer opptrer i sammenheng. Kombinasjonen av lite tilpassede boliger, mange slike boliger samlet i ett boområde og beboere med ulike utfordringer, kan skape ustabile og utrygge oppvekstmiljø. I de fleste kommunene i Agder er det noen områder som har større utfordringer enn andre. Slik lokalkunnskap bør inngå i kommunenes boligsosiale arbeid. 

Levekårsutfordringer gir ikke opphav til kriminalitet, men kan gi sårbarheter som øker risikoen for å både begå og bli utsatt for kriminalitet. For de som involveres eller rammes av kriminalitet, kan det forsterke opplevelsen av et ustabilt og utrygt oppvekstmiljø2. I tillegg påfører kriminalitet samfunnet betydelige kostnader. Opphoping av kriminalitet i enkelte områder kan igjen bidra til dårlige levekår for innbyggerne.  

Felles for mange personer som søker seg til ekstremistiske miljøer er opplevelse av utenforskap; å ikke passe inn eller følelsen av å mislykkes på skolen, blant klassekamerater, i arbeidslivet, i lokalmiljøet eller i samfunnet3. Det er viktig å merke seg at tilstedeværelsen av risikofaktorer i seg selv ikke gir opphav til radikalisering. De kan imidlertid indikere omstendigheter som gjør at personen står i fare for å radikaliseres. 

Det er samlet sett mange faktorer som påvirker levekårsforskjeller i Agder. Det er for omfattende å gjøre rede for alle faktorene i ROS Agder, men en av de sentrale faktorene når det gjelder å skape og opprettholde levekårsforskjeller, er bolig. I tillegg er utdanning nøkkelen til arbeidsmarkedet, og påvirker deltakelse i arbeidslivet, økonomisk situasjon og helsetilstand4. 

Hvordan kan man møte disse utfordringene? 

I kommuneplanen må innsatsen på samfunnsutvikling og arealbruk i ses i sammenheng. Kunnskap om helse, livskvalitet, levekår og sosiale og geografiske forskjeller må inngå når kommunene vurderer virkningen av planen. 

I henhold til § 5 i boligsosialloven skal kommunen ha oversikt over behovet for både ordinære og tilpassede boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet. Denne oversikten skal inngå i arbeidet med kommunens planstrategi etter plan- og bygningsloven (PBL) § 10-1, og det skal fastsettes overordnede mål og strategier for det boligsosiale arbeidet etter PBL kapittel 11. Boligsosialloven presiserer også at kommunen skal gi individuelt tilpasset bistand til de som er vanskeligstilte på boligmarkedet. 

I sosialtjenesteloven finner vi tilsvarende bestemmelser som skal forebygge sosiale problemer, og i tillegg skal endringer i velferdstjenestelovgivningen bidra til styrket oppfølging av utsatte barn og unge og deres familier gjennom økt samarbeid mellom velferdstjenestene. 

Økonomisk rådgivning i kommunene er et viktig forebyggende og konsekvensreduserende tiltak. Vennesla kommune har for eksempel opprettet et formalisert samarbeid mellom psykisk helse- og rustjenester, tjenester for barn og familie og NAV som ett tiltak i sitt arbeid med levekårsutfordringer. Målet med det formaliserte samarbeidet er å tilby økonomisk veiledning så tidlig som mulig for å forebygge økonomiske utfordringer og eventuelle livsbelastninger. Som et konsekvensreduserende tiltak har kommunen også prioritert håndtering av gjeldsordningssaker for å forhindre at sakene eskalerer. Andre relevante tiltak er «Nye Mønstre», BTI og Read Agder. 

Folkehelse 

Levekårsutfordringene skaper ulikheter også for vår helse. Å utjevne sosial ulikhet i helse er et av Norges viktigste folkehelsemål og et av hovedformålene med folkehelseloven.  

Fagrådet for sosial ulikhet i helse har kommet med forslag til strategier og tiltak for å redusere ulikhet. De understreker behovet for tiltak og virkemidler i andre sektorer enn i helsesektoren, og at det bør være sterkere fokus på de underliggende strukturene for sosiale helseforskjeller.  

Tiltak må rettes mot alle ledd i årsakskjeden, men det er de universelle tiltakene som har størst effekt for folkehelsen. Nasjonal politikk har viktig innvirkning på arbeidet, men kommunene har også mulighet til og ansvar for å jobbe med å redusere forskjellene, jf. folkehelseloven. 

En god barndom vil ha betydning for hele livsløpet, og desto tidligere i livsløpet tiltaket settes inn, jo større effekt vil de ha. Anbefalte tiltak er blant annet å følge bemanningsnormen for helsestasjon- og skolehelsetjenesten, gi ansatte i tjenester rundt barn og familier økt faglig kompetanse om oppvekstforholdenes betydning, tilby familieveiledning, full barnehagedekning, tilbud om gratis kjernetid, god kvalitet i barnehager og skoler, gratis sunt måltid til alle barn i løpet av skoledagen og å styrke læring av sosial kompetanse gjennom hele utdanningsløpet. 

Et annet kommunalt tiltak som fagrådet fremhever er å ansette folkehelsekoordinator i en høy stillingsandel, plassert i planavdelingen eller i kommunedirektørens stab for å koordinere innsatsen mot sosial ulikhet i helse.